Prevođenje - Norveški-Engleski - Livets tog

For en stund siden leste jeg en bok, hvor livet, ble sammenlignet med en togreise.
Livet er som en lang reise med toget.
En går ofte på og av igjen, og underveis på togreisen er det mange stoppesteder, hvor vi får mange spennende oplevelser og lykklige stunder.
Men vi kommer sannsynligvis også ut for både sorg og ulykke.
Når vi fødes og går på toget, møter vi mennesker, som vi forventer vil følge oss gjennom hele reisen – Våra foreldre.
Dessverre er sannheten en ganske annen. De går av på et tidspunkt underveis og lar oss reise videre helt alene, uten deres kjærlighet og omsorg, deltagelse og vennskap.
Underveis på vår reise kommer andre passasjerer på toget.
Mennesker som viser seg å bli betydningsfulle for vårt liv.
Det er våre søsken, våre venner samt de mennsker vi knytter til oss, og lærer å holde av.
Mange reisende går på toget og opfatter denne reisen som en liten spæsertur.
Noen mennesker opplever mye sorg på sin reise gjennom livet.
Mange av de andre passasjerene i toget, er alltid beredt til å hjelpe dem, som har bruk for en utstrakt hånd.
Mange etterlater seg et vedvarende savn når de går av toget.
Andre går bare på - og av igjen – og vi har bare så vidt merket at der var der.
Det undrer oss, att mange av de passasjerer som vi holder aller mest av, setter seg i en helt annen kupe’, og lar oss reise med toget alene.
Dessverre viser det seg så ofte, att vi allikevel ikke kan sette oss sammen med dem, siden plassen ved siden av dem allerede er opptatt.
Sliker livet. Fullt av utfordringer, drømmer, fantasier, håg og avskjed, men også uten mulighet for en ekstratur.
Vi foretar vår reise gjennom livet så godt vi formår og makter det.
Vi forsøker å komme godt ut av det med alle våre medreisende, og vi har øje for deres særegenheter, og deres beste sider.
Husker på ; at det på enhver strekning kan det forekomme farer som påkaller vår forståelse og vår aktive inngripen.
Når vi selv gjør noe galt, viser det seg, at det allikevel er noen der, som forstår oss.
Det store mysterium med reisen er, at vi aldri riktig vet……..
Vi vet ikke når vi er helt framme og
Vi vet ikke når vi skal av for godt.
Jeg blir litt trist når jeg tenker på å gå av toget for alltid……..
Jeg tror at avskjeden med venner, som jeg traff underveis på reisen, vil gjøre riktig vondt. Det gjør meg imidlertid også lykkelig å tenke på hvordan jeg har hjulpet dem til å øke deres bagasje med nyttig og brukbart innhold.
Vi må ha som mål å få en god reise.
Ved reisens avslutningen bør det også vise seg å ha vært anstrengelsene verd.
Et ukjent menneske skal overta vårt tomme og reise videre.. Plassen vi etterlater bør romme en lengsel etter gode og fine erindringer på livet reise.
Nyt livet. Det kommer ikke i reprise.
GOD REISE!